Museumsmannen

For noen år siden var jeg på jobbintervju på Norsk Folkemuseum. Intervjuerne så at jeg hadde Johannes Berg som referanse fra museumslivet, og i noen minutter gikk jobbintervjuet over til en beggesidig hyllest til Johannes som omviser og museumsmann. På Folkemuseet kjente man nemlig godt til Johannes Berg, og en av intervjuerne sa at de gjerne skulle ha rekruttert ham over fra Teknisk Museum og til seg.

Det er ikke uvanlig at en historiker søker seg til museumssektoren. Johannes arbeidet for hele tre museer i Oslo: først Oslo Bymuseum, deretter Norsk Folkemuseum, og sist Norsk Teknisk Museum, som han var tilknyttet i over ti år og der han arbeidet da han ble syk. Disse arbeidsforholdene gjenspeilet tre av hans mange interesser: Johannes var Oslogutt og bypatriot, opptatt av vårt lands historie, og levende interessert i teknologihistorie.

Oktober 1994 ringte Johannes meg og fortalte at arbeidsplassen hans, Norsk Teknisk Museum (NTM) på Kjelsås, var underbemannet i serviceavdelingen og trengte noen i en fjorten dagers tid. Gjerne en student som bodde greit til for å komme til museet med buss. Jeg sa ja, og ble i tre og et halvt år. En grunn til at jeg ble lenge var at jeg jobbet sammen med Johannes.

Johannes hadde begynt på NTM etter en periode med arbeidsledighet og arbeidsmarkedstiltak. Opprinnelig var jobben museumsvakt. Imidlertid fikk Johannes og endel andre av oss i serviceavdelingen stadig flere omvisningsoppgaver, og i høysesongen var Johannes mest foreleser, som tok skoleklasse etter skoleklasse gjennom utstillingene. Med den samme høye og myndige røsten og den samme kjappe talestrømmen vi SF-fans kjenner fra kongresser fortalte han om gjenstander og satte dem i sammenheng. Dessuten utarbeidet han endel skriftlig materiale for NTM og vikarierte en periode som museumspedagog.

Også på NTM var Johannes foreningsmann: Han satt i styret til den største fagforeningen, Norsk Tjenestemannslag. Selvsagt tok han også aktivt del i forhandlinger, kurs og sosiale arrangement for medlemmene. Ikke bare arbeidet han som vakt og veileder på museet og oversatte bøker som bijobb, Johannes meldte seg også til tidkrevende tjeneste som hovedtillitsvalgt på NTM.

Det var nok på mange måter praktisk for oss begge å jobbe sammen, for da kunne vi også planlegge styrearbeid i Aniara og koordinere nye nummer av APA-en «Libri Seclvsi». En rekke nummer av APA-en er kollert på lunsjbordet på NTM, etter arbeidstid. Lunsj spiste vi forøvrig gjerne samtidig, der vi diskuterte nyheter i Dagbladet eller New Scientist, siste kloke innlegg (eller dumhet) på Fiawol eller Sverifandom, eller planla kinoturer.

Alle arbeidsplasser har sine uoverensstemmelser og konflikter. NTM var nok et sted der det blåste mest på toppene, og vi fotfolket i serviceavdelingen kunne iblant være mer ansett enn enkelte mellomledere. Johannes var imidlertid aldri redd for å si ifra og tok oppgaven å representere både høy og lav på huset på stort alvor. Som museumsmann var han (som ellers i livet) gammeldags – eller tradisjonstro, om man vil – og satte pris på tradisjonelle utstillinger med utstillingsobjekter, gjenstander, ikke bare plansjer.

En av mine mest minneverdige museumsomvisninger noensinne er dengang Johannes tok meg og en rekke andre fans på en grundig runde i vandreutstillingen om forholdet mellom Tyskland og Skandinavia, det året den stod på Folkemuseet. Han viste der en sjelden kombinasjon av detaljkunnskap og oversikt over ideologiske strømninger og tekniske utviklingslinjer.

Fred over museumsmannen Johannes’ minne.



- PCJ
(tidligere kollega)

minnesord trykt i Kretsen 150, 4. mai 2004