They shall not
grow old, as we who are left grow old:
Age shall not weary them, nor the years condemn.
At the going down of the sun and in the morning
We shall remember them.
Selv om disse linjene handler om krigsveteraner, føler jeg for å bruke dem i dette minneordet over Johannes Henrik Berg, jr. Ikke bare fordi Johannes var en stor fandom-veteran, men også fordi han var svært interessert i historie og militærhistorie. Det er da også virkelig slik at jeg stadig tenker på Johannes, både morgen, kveld og andre stunder. Svært ofte, mens vi de siste par ukene har organisert 1. tirsdag i måneden-treff eller drevet og diskutert omorganiseringer i fandom, har jeg grepet meg selv i å tenke: – Vi må ringe Johannes, og fortelle ham om dette, for det vil han sikkert vite om. Så tenker jeg meg om en gang til. Eh, nei. På mange måter er vel det heder i seg selv og en hyllest, ikke bare fra en venn, men fra en med-fan.
I midten av desember ringte Johannes meg. Med sin vanlige raske og informative røst og kjappe talestrøm fortalte han at han hadde vært på sykehus etter å ha vært dårlig noen dager, og nå skulle inn på sykehus igjen for å fjerne en svulst fra magen. Selve operasjonen gikk bra, og Johannes var i såpass god form at han kunne invitere til fannisk julefest fjerde juledag. Det mange av oss spurte seg, var selvsagt om det var noen form for spredning av kreften.
I våres ble Johannes stadig tynnere, og han hadde vanskelig for å gå langt og i trapper. Spesielt den siste måneden var det tydelig at han var svært syk. Allikevel fortsatte Johannes å gå på møter i fandom, og med litt assistanse fikk han ut månedens nummer av fanzinet Kretsen. Vi var på et par kinoturer med et måltid i forkant, og Johannes kunne stadig konversere belest og informativt. Selv på kongressen Symposicon i Bergen, som han besøkte helgen før han gikk bort, fulgte han med og var opptatt av programmet og gjensynet med gamle venner. Da var han imidlertid riktig svak og måtte ha hjelp opp og ned trapper, ut og ned i stoler og sofaer.
Torsdag kveld etter kongressen fikk jeg så beskjed. Det var en telefon jeg nok innerst inne hadde ventet ville komme, men som jeg hadde håpet å få slippe. Etter å ha rådført meg med et par andre ble det til at det var jeg som sendte ut mail på de norske og svenske e-postlistene om nyheten. De var ikke lange, men det er nok de vanskelige og verste mailer å skrive jeg hittil har skrevet.
Mange andre følte for Johannes. Dagen etter kom over 50 fans og spillinteresserte innom Stortorvets Gjæstgiveri på impromptu treff. Tirsdagen etter var det 1. tirsdag i måneden, og da kom over 80 innom. Begravelsen fant sted fredag 7. mai i Ris kirke, en stor og vakker kirke vest i Oslo med plass til 600. Det var fullt. En stiftelse og et minnesfond er allerede stablet på bena.
Johannes Berg var en høy og storvokst kar, som gjerne hadde et smil og en vits på leppene. Han er ganske lik seg selv på alle bilder jeg har sett av ham, bare eldre eller yngre. Også Johannes var nemlig engang ung neo; som gymnasiast oppdaget han en forening på universitetet kalt Aniara, og kom på tredje møtet etter at foreningen var gjenopplivet i 1974. Siden var Johannes med.
Johannes var av familiebakgrunn, overbevisning og legning tradisjonalist. Det kom fandom til gode, for Johannes var ikke bare med når det gikk bra og det var moro å være med i foreninger og på kongresser, men også når det var få ledige, villige hender og frafall.
Ikke bare Aniara, studentenes science fiction-forening, fikk stor nytte av Johannes, først som mangeårig leder, deretter som sekretær og styremedlem. Johannes var alltid med i komiteen til rekken av NORCON-er (vår fannisk/litterært pregede contradisjon), med unntak av de gangene han var fannisk æresgjest, da. Også i Tolkien-foreningen Arthedain var Johannes svært aktiv – han oversatte selv to av Tolkiens kortere verk, og var med på revideringen av Ringenes Herre-oversettelsen, samt språkvask av oversettelsen av filmene – og han stilte også opp for den nye kongresstypen Shadowcon (opprinnelig en mediacon svært rettet mot visninger, men som har fått mer sosialt/fannisk preg og mer vekt på spoken word-program).
På en rekke Eastercons og Worldcons var Johannes ildsjelen bak (alt ettersom) europeiske, skandinaviske eller norske roomparties. Selv om han ikke drakk selv, var han nøye på at det skulle være bra tilbud av såvel alkoholholdig, øl og akevitt, som alkoholfri drikke. Han satte pris på den norske juleøltradisjonen, og var opptatt av at man skulle ha et godt tilbud av norske juleøl på Aniaras semestersluttfest i desember og hjemme hos seg selv, fjerde dag jul.
Pizza laget Johannes til en hel mengde arrangement. Til og med da vi arbeidet sammen på Norsk Teknisk Museum laget han hjemmelaget pizza til møter for de ansatte.
Johannes var også blant de som tidlig brant for rollespillhobbyen i Norge, han oversatte Dungeons & Dragons til norsk for jobben, og han var alltid med på å arrangere spillkongressen – spelkonventet – ARCON, som vokste fra beskjedne forhold til et stort og krevende arrangement. Siden Johannes alltid hadde vært svært interessert i militærhistorie, var det ikke uventet at han også falt for krigssimuleringsspill, med deres rike muligheter for «hva hadde skjedd hvis…»-scenarier.
Johannes Berg var da også en stor leser, med en stor samling science fiction- og fantasybøker hjemme. Han tok dessuten vare på alle fanziner han mottok eller laget. De fleste foreningsblader hadde han en finger med i, og til 1. tirsdag i måneden laget han Kretsen, kanskje det bladet der han mest skrev slik han snakket: digregerende, belest, ordrikt… Kretsen kom ut med nummer 0 til 149 (nummer 150 ble laget posthumt, av venner), og bladet var i år inne i sin 13. årgang.
En av styrkene til Johannes var at han klarte å få folk innen de forskjellige hobbyene han tilhørte til å interesssere seg for hverandres arrangementer. Han var alltid blant dem som var rede til å ta neos og meningene deres på alvor. Så kom det da også mange unge folk i hans begravelse, og noen unge Tolkien-fans uttalte at de oppfattet ham som en farsskikkelse, eller i det minste en vennlig onkel.
Selv om Johannes kom av embetsmannsslekt, av prester, jurister og offiserer, og av dem som har styrt Norge for Norges konger, så gjorde han ikke vanlig karriere. Han var allikevel respektert i museumsbransjen, i bokhandlerbransjen (han arbeidet for Spillspesialisten, siden Avalon, som har en tilsvarende rolle som svenske SF-Bokhandeln) og som forlagskonsulent og oversetter. På mange måter var nok fandom en karriere i seg selv, og jobb noe man gjorde for å tjene penger for å gjøre det man hadde lyst til. Engang betrodde han seg til meg og sa at det var godt at jobben som omviser og vakt i museumsbransjen ikke var altfor krevende, for da hadde han ikke hatt så mye tid til bijobben som oversetter, for ikke så snakke om fandom. Alt dette hindret allikevel ikke at hans kolleger og kamerater på historiefaget satte stor pris på hans innsats.
Johannes var et veritabelt oppkomme av fakta og detaljinformasjon. Kombinert med en sans for den type humor, ikke helt uvanlig i fandom, mer sjelden ellers i Norge, som man i våre dager kaller «politisk ukorrekt», så kunne det føre til at ikke-fans iblant så litt rart på ham. Johannes hadde da også lite til overs for den type intellektuelle som mener at det viktigste ikke er at man kan et felt til bunns, men at man har de riktige meningene om det. Noen hadde litt vanskelig for hans sans for militærvesen, hans sympati for USA og Storbritannia. Johannes var imidlertid aldri noen krigshisser, men blant dem som mente at det kunne finnes verre ting enn å la være å kjempe. Bak det «politisk ukorrekte» kunne det også skjule seg et langt sterkere engasjement for enkeltindividet (Johannes la også stor energi ned i virket som tillitsmann og fagforeningsrepresentant på Norsk Teknisk Museum, hans arbeidsplass de siste tolv årene), mot urettferdighet, i liberalkonservativ ånd.
Også Johannes kunne ha sine dårlige sider. Min erfaring er i grunnen at de gode og dårlige sidene til fans, vel også mennesker flest, hører sammen. Johannes’ vilje til å ta på seg oppgaver og verv kunne føre til han tok på seg for mye. Timeplanen i fritiden var tettpakket, og noen ganger virket det som om han glemte at med en rekke møter relatert til fandom eller spillhobbyen på forskjellige steder i Oslo, må man også regne med reisetid, ikke minst når man reiste kollektivt og gjerne ville ha seg en matbit og en tur hjemom, også. Ofte var det Johannes vi andre ventet på. Det hendte også at han delegerte for lite foran kongresser, og ikke alle var like glad i å arrangere kongresser etter «i siste sekund»- eller «så hiver vi oss rundt og griper tak i noen»-modellen.
Temperament hadde han også, og det var nok noen ganger det kunne være litt vanskelig å svelge å være den som fikk en kjapp omgang kjeft, når det var han som var forsinket, og en selv som var i tide. Alt dette lar man nå selvsagt ligge, konfrontert med det som på engelsk kalles «the enormity of death». At Johannes iblant kunne ha en optimistisk schedulering representerte da tross alt også en beslektet, god side, nemlig hans enorme engasjement for fandom og sterke vilje til å ta på seg oppgaver.
Aldri var Johannes særlig langsint, og jeg husker også engang jeg kom innom Blindern etter jobb for å hjelpe ham med noe. Det var i etterkant av et ARCON-møte, der det tydeligvis hadde vært et slags showdown. Johannes hadde tydeligvis påpekt at man generelt ikke hadde gjort jobben sin, og at noen unge spillfans ikke hadde gjort jobben sin. De svarte med et arrogant «hva så, da?» som jeg personlig fant nokså dumdristig. Johannes ble meget sint og samtidig meget lei seg, for ARCON betydde mye for ham. Undertegnede fikk ikke selv kjeft, men kom inn og fikk oppleve alt dette. Noe etter satte Johannes imidlertid seg ned sammen med meg og beklaget at jeg, som utenforstående, hadde måttet overvære dette. Dette avklarte Johannes på en god og en i våre dager sjeldent gentleman’sk måte.
Selv møtte jeg Johannes Berg for første gang for 20 år siden, på NORCON 5 i 1984, og før det hadde jeg brevvekslet med ham og pratet med ham et par ganger i telefonen. Johannes var svært imøtekommende overfor en iblant sikkert skrikete neo med uttalte sym- og antipatier og en i norsk fandom dengang uvanlig stor interesse for fanziner. Etter at jeg flyttet til Oslo begynte vi å omgås sosialt, og pratet om science fiction, historie og alternativverdener, gjerne i for- eller etterkant av møter og kinoturer. I tre og et halvt år hadde jeg også gleden av å være hans kollega, i utstillingene på Norsk Teknisk Museum.
Naturligvis, når vi har kjentes så lenge, har jeg svært mange gode minner av Johannes. Mange av dem er knyttet til lange, nattlige samtaler i stuen eller spisestuen hjemme hos familien Berg. Johannes stilte nemlig alltid gjestfritt opp for både fanniske, sosiale møter og spilltreff.
Vil også fremheve at vi fikk gleden av å ta en lengre utenlandstur sammen. I august/september 2001 var vi på Worldcon i Philadelphia og deretter på ferie i New York (en ferie som ble lengre enn ventet, men den historien har jeg fortalt før…). Johannes viste meg en rekke sights, som Central Park, Empire State Building og World Trade Center (10/9…), og ble med på en lang vandring gjennom de paleontologiske salene i Natural History Museum. Reisefølget mitt var også til støtte da jeg under deler av oppholder var syk, en slags forkjølelse eller småinfluansa som slo seg vrang og ble verre i typisk amerikanske forhold med varmt utendørs og kaldt inne, med mye blåsende air conditioning.
Under Fantastika 2003 gikk Johannes og jeg endel gatelangs i Stockholm, både på kveldstid og på dagtid, og ikke minst i Gamla Stan. Johannes kjente selvsagt mye til også Sveriges og Stockholms historie.
En av hans forfedre var norsk statsminister i Stockholm Gregers Gram, og da vi gikk forbi Riddarhuset fortalte Johannes at siden Gram var ridder av en av de høye svenske ordener, hang våpenskjoldet hans der (det betyr ikke at Johannes var svensk adel, men at hans forfar var personlig ridder). Johannes fortalte at moren engang hadde sett våpenskjoldet, og at han kunne tenke seg det selv, engang han var på ferie i Stockholm og Riddarhuset var åpent.
For et svensk publikum er det kanskje interessant å nevne at Gram var personlig venn av Oscar II, og en av de ganske få (i alt 184 av de stemmeberettigede) som stemte imot Unionsoppløsningen. Han var tilhenger av fortsatt union mellom Norge og Sverige. Johannes Berg var på mange svenske kongresser og spelkonvent, og også i fannisk sammenheng har Norge og Sverige hatt, om enn ikke union, så ihvertfall broderlig samkvem mellom selvstendige brødrefolk.
I våres var jeg glad for å kunne hjelpe Johannes med noen praktiske bagateller vedrørende utgivelse av fanziner. Jeg er enda gladere for at vi palmesøndag fikk tatt en av våre tradisjonelle kinoturer. Først spiste vi blandet grillspyd og baklava (en dessert Johannes likte) på restauranten P. Sigolo og pratet om norsk fantastisk litteratur. Deretter så vi Cold Mountain – vi var begge interessert i borgerkrigshistorie – på Filmteatret. Det var en fin kveld, men også trist å se at Johannes var dårlig til bens og måtte ligge nedpå en stund på en sofa på restaranten.
Fred over Johannes Bergs minne, både over minnet om fanen og om vennen. Jeg kommer til å huske deg, og ikke bare om morgenen og ved solnedgang.
- Per Chr.
Jørgensen
(det bes avtalt på forhånd ved ettertrykk og lengre
sitat)