jones.jpg (8K)

Prisverdige historiske romaner er serien til Owen Parry om Abel Jones, deltager i Den amerikanske borgerkrigen. Aktuell i paperback er tredje bind, Call Each River Jordan (2001/2002). Fjerde bind, Honor’s Kingdom, kom i hardcover ifjor.

Abel Jones er immigrant fra Wales, nå bosatt i Pennsylvanias gruveområder. Etter mye strev vant han sin Mary Myfanwy og prøver nå å leve det gode og rette liv, som seg hør og bør en «chapel»-tro waliser. På grunn av sin tidligere erfaring som sersjant i britisk India var han en av de relativt få frivillige offiserer på nordstatssiden som gjorde en god figur ved Bull Run, der han ble såret.

Siden Jones ennå er brukbar, blir han rekruttert som hemmelig agent, først for general McClellan, siden for president Lincoln. Serien til Parry forteller om oppdragene som major Abel Jones må utføre.

Call Each River Jordan blir major Jones sendt vestover. Generalene Grant og Sherman er bekymret over en blodig massakre på førti rømte slaver. Det er ikke bare en grusom forbrytelse, det er også en diplomatisk delikat sak, og det er hverken i Nord eller Sørs interesse at den blir slått opp som sensasjon og propaganda. Den unionstro innvandreren Jones må dermed reise bak fiendens linjer, for å samarbeide med representanter for sørstatshæren.

Det er april 1862. Abel Jones havner da først i det blodige slaget ved Shiloh, der han gjør sitt beste for å holde fienden stangen. Først deretter kan han smugles over til konføderert territorium. De som hjelper ham bak frontlinjen er en friskare abolisjonister, som ser borgerkrigen som innledende fase av apokalypsen.

I sør møter Jones både harde og enkle krigere, som selv om de er på feil side avtvinger en viss respekt. Den andre etterforskeren, sørstatsløytnanten Drake Raines, hører til de aristokratiske og plantasjeeiernes rekker. De er kultiverte, men kulturen er basert på undertrykking. Også i sør er en venn av Jones, den utopiske sosialisten, legen og ateisten Mick Tyrone. Raines og Jones drar ut for å besøke plantasjene de myrdede slavene kom fra. De svarte både lengter etter frihet og frykter vold og det ukjente.

Denne serien utgjør etter min mening vellykkede, historiske romaner. Parry gjør ikke feilgrepet å kle nåtidige mennesker i gamle dagers uniformer, men lar sine skikkelser ha meninger og en begrepshorisont som føles riktig. Språkføringen er ikke ulik datidens språkbruk.

Likeså kan det også være farlig å ha som del av persongalleriet kjente menn som har levd, men hos Parry fungerer f. eks. både Sherman og Grant. Slik opplever forresten major Jones general Beauregard:

«If cologne water won battles, General Pierre Gustave Beauregard would have won the war by himself. Hoarse as if from illness, his voice had a Frenchy taint. I am told his accent derives from New Orleans, a Sodom with infernal weather. His tongue slithered between a mustache pomaded to water-rat slickness and a little goaty beard.»

Nå må det nevnes at når man ser på denne romanen som kriminalroman, så er selve mordmysteriet ikke så vanskelig å løse. På den annen side så ville det klart vært mer urealistisk om saken hadde mange, usannsynlige mistenkte. Løsningen på saken er allikevel hesblesende og hektisk nok.

Til sist skal det nevnes at Parry er klar nok på all krigens gru: smertefulle sår, hete, sykdommer, brann.

«Some begged God’s mercy, while their fellows cursed. They smelled sweet. It is a scent no man forgets, once it has filled his nose. The fragrance of the pyre. The flames crept up over stranded souls. Turning men into a twist of fire. Wild hands withered black. Uniforms burn quicker than the flesh, but hair blazes. Boys wore crowns of flame. That day I understood the pain of martyrs.»